Infantinos idé om et VM med 64 lag gjenåpner den gamle debatten om størrelse og kvalitet

Gianni Infantino har sagt at ideen om et VM med 64 lag vil bli undersøkt etter 2026-turneringen. Argumentet er ikke enkelt: tilgang og penger står på den ene siden, turneringskvalitet på den andre.

Ideen er ikke lenger en sidekommentar

FIFA-tjenestemenn forventes å undersøke ideen om et VM med 64 lag før 2030.

Infantino rammet inn tanken rundt global tilgang og argumenterte for at flere nasjoner burde kunne drømme om å delta. Det gjør temaet større enn en formatjustering.

2026-turneringen er allerede det første VM med 48 lag, med et program på 104 kamper. Å gå til 64 ville ikke være en liten endring. Det ville omforme kvalifisering, gruppedesign, reising, kringkastingsvinduer og den grunnleggende følelsen av turneringen.

Derfor må debatten forbli forsiktig. Utvidelse kan åpne dører for flere regioner, men det kan også strekke et produkt til den beste delen blir vanskeligere å finne. Fotballen må spørre ikke bare hvor mange lag som kan spille, men hva slags arrangement VM skal være.

Det kommersielle argumentet er lett å forstå

Et større VM bringer flere kamper, flere markeder og mer nasjonal interesse. Hvis et land kvalifiserer seg for første gang, vokser publikumet raskt. Sponsorer og kringkastere legger merke til det. FIFA får også et sterkere argument for at turneringen tilhører hele verden.

Dette er den sterkeste siden av utvidelsesideen. VM er ikke bare en europeisk og søramerikansk konkurranse, og mindre land kan forbedre seg raskere når et reelt mål er synlig. Infantino påpekte dette direkte ved å snakke om insentiv og mulighet.

Problemet er hvorvidt den kommersielle logikken kan holde seg koblet til den sportslige logikken. En større turnering bør ikke bare skape mer inventar. Den bør skape betydningsfulle kamper som fortsatt føles verdige konkurransens navn.

Les også: Rajoy-uttalelsen om Frankrike bringer politisk støy inn i Spanias største uke. Mer nyheter: Argentina, Frankrike, Spania og England gir VM et klassisk finalefire.

Kvalitetsspørsmålet kan ikke avfeies

Formatet med 48 lag har allerede skapt en større første fase og en ny utslagingsrunde med 32 lag. Noen kamper har vært sterke, og flere lag utenfor den vanlige eliten har levert seriøse øyeblikk. Det støtter ideen om at fotballverdenen er dypere enn gamle vaner innrømmer.

Men 64 lag ville stille et annet spørsmål. Hvis nesten en tredjedel av FIFAs medlemmer når sluttspillet, endrer kvalifiseringen sin verdi. Den første runden kan inneholde flere mismatcher, og turneringen kan trenge flere dager eller flere samtidige kamper for å forbli håndterbar.

Det gjør ikke utvidelsen feil i seg selv. Det betyr at FIFA bør vise formatet før de ber folk om å godta slagordet. Fans kan vurdere en plan. De kan ikke vurdere en drøm.

2030-rammen øker presset

VM i 2030 er allerede et hundreårsarrangement på tvers av flere land. Innledende kamper er planlagt i Sør-Amerika. Hovedturneringen vil være i Marokko, Portugal og Spania. En modell med 64 lag kan få den geografien til å føles enda mer ambisiøs.

Det kan også skape et klarere politisk argument for at de søramerikanske vertene skal arrangere mer enn én seremoniell kamp. Det kan være en del av appellen. Men å legge til lag for å løse en vertshistorie ville være risikabelt hvis det skaper problemer for spillere og supportere.

Reising, restitusjon og klar terminplan er viktig. Et VM som blir for omfattende, kan miste rytmen. De beste turneringene bygger momentum. En versjon med 64 lag må bevise at den fortsatt kan bygge det momentumet i stedet for å spre det utover.

Spillerne må være en del av svaret

En større turnering påvirker også spillerne. Klubbkalenderne er allerede fylt opp, og landslagene krever intens fysisk og mental innsats. Flere kamper legger ikke bare til TV-timer. De legger til reising, forberedelser og restitusjonskrav.

Derfor bør den neste diskusjonen omfatte mer enn forbundsledere. Trenere, spillerforeninger, medisinsk personell og konkurransearrangører må alle forstå kostnaden. Utvidelse som ignorerer spillerens kropp, risikerer å skade selve produktet den ønsker å vokse.

Det kan finnes en måte å designe en bredere turnering som beskytter hvile og reduserer døde kamper. Men den designen må vises i detalj. Uten detaljer vil ideen fremstå som et kommersielt trekk først og et fotballtrekk for det andre.

Det beste argumentet gjøres på banen

Hvis FIFA ønsker at denne ideen skal vinne tillit, bør de starte med bevis fra 2026. Hvilke nye lag forbedret arrangementet? Hvilke kamper skapte reell konkurranseverdi? Hvilke regioner viste mer dybde enn forventet? Disse svarene betyr mer enn brede uttalelser om drømmer.

Argumentet for tilgang er reelt. Faren for utvanning er også reell. Å behandle den ene siden som edel og den andre som negativ ville misse poenget. VM er verdifullt fordi det er globalt, og fordi det fortsatt føles vanskelig å nå.

Et VM med 64 lag kan bare fungere hvis det beskytter begge deler. Flere flagg alene er ikke nok. Turneringen må forbli skarp, rettferdig og lesbar fra første kamp til finalen.

De nåværende semifinalene er det sterkeste motargumentet

Finalefireren i 2026 er en uheldig bakgrunn for utvidelsesdebatten, fordi den viser verdien av kvalitetskonsentrasjon. En større turnering kan gi flere land tilgang. Det sterkeste VM-argumentet viser seg fortsatt når elitelandslag møtes under press og marginene er små.

Det avslutter ikke diskusjonen. Tilgang betyr noe, og nye land kan tilføre reell energi. Poenget er at utvidelse trenger en fotballgrunn like mye som en kommersiell grunn. Hvis formatet vokser igjen, må FIFA forklare hvordan de beskytter kampene som får turneringen til å føles seriøs.